General Marshall's tale

FORSIDE

INNHOLD

Da stvet etter kampene i 2 verdenskrig hadde lagt seg, begynte man for alvor se hvor delagt Europa egentlig var. Den mangerige krigen hadde lagt store deler av kontinentet i ruiner. De viktigste industriomrdene var bombet i fillebiter, samt boligomrder og byer. Veier, broer, havner og toglinjer var delagt mange steder, noe som gjorde transport vanskelig. Mange store og viktige landbruksomrder hadde ogs ftt gjennomg i krigsrene, noe som frte til en gryende matmangel. Og p toppen av dette var mange millioner drepte, og nesten like mange skadet som en konsekvens av krigen. Ting s ikke s altfor lyst ut de frste etterkrigsrene for Europa sin del.

Slik s ogs George C. Marshall det, den davrende amerikanske utenriksministeren, etter at han kom hjem fra sin tur rundt om i Europa. Det han hadde sett av deleggelser i dette krigsherjede kontinentet gjorde han overbevist om at Europa ikke ville kunne reise seg, i det hele tatt overleve uten amerikansk hjelp. USA hadde helt siden krigens slutt bidratt med forskjellig hjelp, men det s ikke ut til hjelpe nevneverdig. Noe mtte gjres.

5 Juni 1947 talte Marshall i en tale ved Harvard der han strakk ut en hjelpende hnd til de Europeiske landene som slet med gjennoppbyggingen etter krigen. Talen inneholdt ingen konkret detaljert utformet plan, men de viktigste retningslinjene var der. USA skulle hjelpe til konomisk og med gaver, i form av utstyr som trengtes og med mat. Forutsetningen var, at de Europeiske landene lagde en felles plan for hvordan den konomiske gjennoppbygningen skulle foreg. Marshall-hjelpen skulle vre en hjelp til selvhjelp.

USA ga i denne perioden ut mange millioner dollar i ln, som senere ble omgjort til gaver, samt viktig utstyr til Europeiske land. Alle som ville ta imot hjelp, skulle f. Og mannen som fikk ren for denne planen, George C. Marshall fikk senere, i 1953, Nobels Fredspris for sin innsats.

Slik blir historien om den amerikanske hjelpen fortalt mange steder, eksempelvis i dokumentaren om Marshall-planen som man kan finne p NRK sine nettsider. Men var det s rosenrdt? Fikk alle landene som ville ha hjelp, hjelp? Og hvorfor mottok ikke datidens Sovjetunionen Marshall-hjelp?

Disse sprsmlene leder meg inn p denne problemstillingen:

Hvordan ble marshall-hjelpen til, var det noen baktanker ved denne hjelpen? Og hvorfor valgte Sovjet si nei?

Den andre verdenskrig etterlot seg et Europa i elendig forfatning. Fotografier og dokumentarfilmer fra tiden etter krigen viser et europeisk folk i sult, lidelse, arbeidslshet og mange steder huslse. Man kan se strmmer av mennesker som vandrer hjelpelst gjennom herjede landskap og i stykker bombede byer, der foreldrelse barn og kvinner roter rundt i ruinene og spla etter mat og klr. Livsgrunnlaget for mange var borte, og en depresjon begynte spre seg i folket.

Men det var ikke bare folket som led. Krigen hadde delagt konomien, ikke bare for de landene som var dypest innvolvert i krigen, men for hele Europa. konomien var kraftig rystet, og man kunne i 1947 se konturene av en ny finanskrise. Tilstanden i Tyskland var spesielt ille. De fleste strre byer var blitt delagt av bombing, transportsystemet var nesten ikke tilstedevrende og sulten var overhengende for de fleste. Mange millioner flyktet i denne perioden fra den stlige del av Tyskland til den vestlige del, noe som frte til et enda strre press p en allerede hardt presset konomi. En konomi som ikke klarte st for dag til dag tilfrsel av viktige varer, ikke engang tilfrsel av livsviktige varer som krevdes for overleve.

Ved internasjonal lov sto det at den okkuperende makt var ansvarlig for hindre sult, sykdom og interne uroligheter. Denne loven ble vedtatt under Potsdam konferansen i juli 1945. For hindre dette, hadde allerede Amerikanske og Britiske styresmakter bestemt seg for tilfre varer til sine okkupasjons soner i Tyskland, etter at de hadde sltt ned siste rest av motstand. Disse varene ble i 1945-46 betalt med militrets budsjett, og besto av eksempelvis mat rasjoner, korn, gjdsel, medisiner og drivstoff. I 1947 s inkluderte for frste gang den amerikanske regjering ekstra midler til forsvars departementet, som skulle g til finansiering av slike ndvendige varer. Dette hjelpeprogrammet ble kalt GARIOA programmet (Government and Relief in Occupied Areas). Disse ekstra midlene som ble godkjent i den amerikanske kongressen, sikret mange av Tysklands borgere srt tiltrengte varer slik at de kunne overleve. Tilsammen s mottok datidens Vest-Tyskland varer og hjelp for rundt 1,8 milliarder dollar. GARIOA programmet kan sees p som starten p amerikansk etterkrigshjelp.

En ny retning i amerikansk utenrikspolitikk:

S tidlig som den 6 september 1946 annonserte davrende utenriksminister James Byrnes en ny utenriks politikk fra amerikansk side rettet mot Europa, og spesielt Tyskland. Moskva konferansen, som ble holdt i tidsrommet 12-15 april 1947 med George C. Marshall som ny amerikansk utenriksminister, overbeviste den amerikanske regjering om ndvendigheten for demme opp mot den ekspanderende kommunismen KENNAN LONG TELEGRAM. Etter denne konferansen foreslo Dean Acheson i en tale i Cleveland at Amerika skulle jobbe mot en total rekonstruksjon av europas konomi, selv om denne oppgaven skulle skje p tvers av sovjets forstelse og vilje. Kort tid fr, 12 mars 1947 hadde president Truman i en tale i representantenes hus erklrt at USA ville gi sttte til de land som mtte trenge det. Jeg tror det m vre De forente Staters politikk sttte det frie folk, som gjr motstand mot vpnede mindretalls forsk p ta makten, eller mot press utenfra (KILDE!!)

General Marshall's tale :

Underforsttt med at rekonstruksjonen av Europas konomi bare kunne skje med hjelp av USA, s tilbd USA et generst hjelpeprogram til Europa. Betingelsen var at de europeiske landene skulle samarbeide tett om hvordan gjennoppreisningen skulle skje.

I sin etterhvert kjente tale, talte utenriksminister George C. Marshall den 5 juni 1947 p Harvard-universitetet. Talen varte bare rundt 15 minutter, men her trakk han opp de store linjer i det hjelpeprogram USA n foreslo. Det var, sa han, ndvendig med et samlet og godt koordinert opplegg der europeerne selv skulle spille en viktig rolle. Marshall lovet et betydelig amerikansk kontant bidrag, men ogs maskineri, rvarer og samt teknisk bistand fra eksperter som kunne bidra til f de europeiske samfunnshjul til rulle igjen. Vr politikk er ikke rettet mot noe land eller doktrine, men mot sult, fattigdom, desperasjon og kaos. (KILDE!!!!)

Svaret fra Europa, hvertfall den vestlige del, kom raskt og klart. Storbritannias utenriksminister Ernest Bevin og Frankrikes George Bidault tok initiativet til en konferanse i Paris der det europeiske Marshall-samarbeidet skulle planlegges. Sovjetunionen sa ogs ja takk til invitasjonen, og utenriksminister Vyacheslav Molotov innfant seg i Paris da konferansen begynte 27 juni 1947. Mange land var ikke like entusiastiske som Storbritannia og Frankrike, eksempelvis Sverige. Noe av den samme skepsisen gjorde seg ogs gjeldende i Norge, der brobyggings-politikken stadig var aktuell. st-vest samarbeid p grunnlag av De forente nasjoner var mottoet. Samtidig s var ikke den materialistiske situasjonen s desperat som i mange andre land. Srene etter krigen var der s absolutt, men ikke s ille som p kontinentet.

Selv om Marshall-hjelpen ble presentert som et tilbud som skulle gjelde alle landene i Europa, ble det etterhvert penbart at Sovjet var imot. Utenriksminister-mter mellom st og vest-landene hadde vist at uenigheten var for stor. Eksempelvis s nsket Sovjet krigsskade-erstatninger p 20 milliarder dollar fra Tyskland, og i frste omgang hadde de satt igang en enorm demontering av industrianlegg og maskineri som ble frt til Sovjet som krigsbytte. USA tenkte anderledes og mente at Tyskland mtte f innpass i den europeiske gjenreisningen. Det var derfor ikke overraskende da Sovjet og Molotov sa nei, og forlot Paris-konferansen. Man kan her si at den kalde krigen definitivt var begynt. Senere i konferansen ble land som Tsjekkoslovakia, Polen og Ungarn, som ogs var invitert, tvunget til si nei, grunnet sterkt Sovjetisk press. P bakgrunn av dette kom et land som Norge raskt p glid og gikk aktivt inn i Paris-forhandlingene. Denne Sovjetiske uviljen frte ogs til at det kun var de vestlige okkupasjonssonene i Tyskland som fikk glede av den amerikanske hjelpen.

Paris konferansen ledet frem til opprettelsen av CEEC ( Committee for European Economic Cooperation ). I denne kommiteen, som var forgjengeren til OEEC ( Organization for European Economic Cooperation), og senere til dagens OECD ( Organization for Economic Co-operation and Development), var 16 europeiske stater representert: sterrike, Belgia, Danmark, Frankrike, Storbritannia, Hellas, Island, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Sverige, Sveits, Tyrkia, Vest-Tyskland (vest-Berlin var ogs med) og Trieste som senere ble med. Denne organisasjonen dannet grunnlaget for det organiserte konomiske og politiske samarbeidet som ble konkretisert i en lang rekke av europeiske organisasjoner som hittil har ndd sitt hydepunkt i vre dagers EU.

CEEC, som ble omdpt til OEEC, sin frste oppgave var lage en rapport som skisserte den planlagte europeiske gjennoppbyggingen. Rapporten som var ferdig den 22 september 1947, foreslo at den amerikanske hjelpen skulle vare i fire r, og at de europeiske landene skulle samarbeide tett p den konomiske delen. Rapporten slo ogs fast at gjennoppbyggingen skulle skje via flgende handlinger:

  • ke produksjonen i landbruket og i industrien.
  • Forbedre infrastrukturen og transport systemet
  • opprettelser av sunne valutaer og nasjonal budsjetter
  • ekspansjon av handel og kt eksport, spesielt mot dollar omrdet
  • Eleminering av europas underskudd i betalingsbalansen mot dollar omrdet
  • stimulering av konomisk tettere samarbeid blandt de europeiske landene
  • fjerning av restriksjoner i utenriks handel
  • nedbygging av tariffer

Hvorfor Sovjet sa nei

I forhold til mange andre initiativ som USA hadde tatt, s kom George Marshall's tale som en overraskelse p Vyacheslav Molotov og de andre toppene i Moskva. Molotov var i utgangspunktet veldig positiv til denne hjelpen. I had agreed to the plan in the beginning, and sent a suggestion to the CC (Central Committee) that we should participate. Not only we, but also the Czechs and the Poles (Zubok og Pleshakov 1996: 104). Vladimir Yerofeev husker det slik: Ideen var akseptere forslaget, og, ikke eliminere, men se mer bort ifra de negative sidene ved forslaget (Zubok og Pleshakov 1996: 104). Med andre ord, Sovjet s p forslaget til denne hjelpen som et ln uten noen premisser knyttet til det, fra de andre allierte. En slags vennskapelig gest.

Den 21 juni 1947 s godtok Stalin invitasjonen, og sendte Molotov til Paris. Selv om de helt sikkert hadde baktanker anngende hjelpen, s var nsket om et gunstig amerikansk langtidsln sterkere enn mistankene de i utgangspunktet hadde mot USA. Denne mistanken kan sannsynligvis spores tilbake til rettsaken i Nrnberg, og det som skjedde der. Stalin og Molotov hadde der gjort et siste forsk p f amerikansk konomisk hjelp uten tigge. De gav et brev, via Sovjetiske representanter, med dette sprsmlet til USA's representanter som var tilstede under rettsaken. Dette brevet ble borte i det amerikanske departementet , og svaret til denne foresprselen dryde i tid. Seks mneder senere, 21 februar 1946, kom svaret tilbake til Sovjet. Utenriksminister James Byrne tilbudte et ln p 1 milliard dollar, en latterlig liten sum i utgangspunktet, men lnet hadde ogs mange haker ved seg, sett fra Sovjetisk side.

24 Juni 1947, s formidlet Molotov en oppgave til resten av den Sovjetiske delegasjonen i Paris. Oppgaven var innhente data fra ministrene fra Storbritannia og Frankrike, og slik f mer informasjon som omhandlet den amerikanske hjelpen. Det har senere kommet frem at Molotov nsket ske en felles enighet med Storbritannia og Frankrike anngende den amerikanske hjelpen, slik at hjelpen ble delt ut etter hvor store deleggelser krigen hadde skapt i hvert enkelt land ( Zubok og Pleshakov 1996: 105).

Men de lrte snart at intensjonen med den amerikanske hjelpen var en helt annen. Intensjonen var frata Sovjet den innflytelsen de hadde i Tyskland og sentral Europa. Rundt 29-30 juni rapporterte Sovjetisk etteretning, med informasjon fra London, til Moskva at William Clayton og britiske utsendte forhandlet om hvordan de kunne f inn de vestlige sonene i Tyskland inn i hjelpen og samtidig holde Sovjet utenfor. I Paris s mottok Molotov en melding fra Moskva om at Storbritannia og USA regnet Tyskland som basisen for etthvert forsk p rekonstruere Europa. Britiske Ernest Bevin og hans franske kollega, Georges Bidault, nektet for at de hadde noen kjennskap og innsikt i de amerikanske planene. Molotov tolket dette dit hen at USA og Storbritannia drev et spill mot Sovjet.

Senere s mottok Molotov en viktig melding fra den Sovjetiske ambassaden i Washington anngende den amerikanske planen. Planen gikk ut p ...building a strategic circle around the U.S.S.R, passing in the West across West-Germany and West-European countries; in the Atlantic ocean, and also in Canada and Alaska; in the East across Japan and China; and in the South over the countries of the Middle East and the Mediterranean... (Zubok og Pleshakov 1996: 105)

Slik gikk det til at Molotov meldte til Moskva at de skulle si nei til den amerikanske hjelpen, og dagen etter sa Sovjet njet og forlot dermed Paris-konferansen med hele sin delegasjon. Etter den sovjetiske avskjeden skjedde det mye ilpet av kort tid. Molotov rettet n sitt fokus mot de land i st-europa han fr hadde sett p som ubetydelige og uten strategisk betydning. Slik gikk det til at disse landene takket nei til invitasjonen fra Bevin og Bidault om delta p konferansen, under sterkt sovjetisk press.

Please be aware that the free essay that you were just reading was not written by us. This essay, and all of the others available to view on the website, were provided to us by students in exchange for services that we offer. This relationship helps our students to get an even better deal while also contributing to the biggest free essay resource in the UK!